Journal

Korte notater fra mellomrommene

Her havner det som ikke alltid passer inn i en loggpost: tanker om kropp, tempo, venting, ro, stagnasjon og de små tingene som likevel betyr ganske mye.

Interiør om bord i mykt kveldslys

En liten teknisk bråstopp

Det har vært stille på nettside- og utviklingsfronten en stund. Ikke fordi prosjektet har stoppet opp, men fordi jeg fikk en brutal påminnelse om hvor viktig sikkerhetskopier faktisk er.

. . .Så lite aktivitet på utviklingsfronten i det siste, og nettsiden har heller ikke blitt oppdatert slik jeg hadde planlagt. Det har sine grunner.

For første gang i livet har jeg fått erfare et ordentlig harddiskkrasj. Selvfølgelig på verst tenkelige tidspunkt. I tillegg til flere år med filer, bilder, notater og diverse prosjektmateriale, lå det også en god del ferdig kode der som ennå ikke var pushet til GitHub.

Det mest irriterende er kanskje at jeg hadde kommet ganske langt med en løsning som skulle gjøre det mulig å oppdatere nettsiden via nettleser, telefon eller andre plattformer, uten å måtte redigere direkte i koden slik jeg gjør nå. Det skulle gjøre hele prosjektet lettere å vedlikeholde underveis, spesielt når jeg etter hvert er mer på farten.

Så kom jeg til PC-en en dag, og alt var bare svart. Det ble en liten mental bråstopp der, for å si det mildt.

Notat til meg selv: sikkerhetskopier oftere enn hvert tredje år. Nei, jeg vet jeg er sær, men jeg bruker ikke skylagring. Ever.

Håpet er likevel ikke helt ute. Jeg holder på å skaffe riktig utstyr for å prøve å redde innholdet på disken, men jeg vil være helt sikker på at jeg gjør det riktig før jeg begynner. Før jeg setter inn en ny disk og starter PC-en igjen, må jeg også finne ut hvorfor dette skjedde. Var det selve disken? Hovedkortet? Varme? Strøm? Eller noe annet?

Uansett: prosjektet fortsetter. Det ble bare en litt mer dramatisk teknisk omvei enn planlagt.

Mer oppdatering kommer snart.

Løping på mølle

Surt, vindig og kaldt, med regn og litt sludd. Så da ble det løping inne i dag.

Jeg har satt opp en ny treningsplan som jeg vil prøve å følge. Etter en del korte turer så føler jeg at det er på tide å få inn litt distanse igjen, så nå skal jeg øke med 1km for hver løpetur, helt til akillesen sier tydelig ifra at nå er det nok. Og så starte samme prosess på nytt igjen etter en liten pause. Så; dag1 løp, dag2 tåhev, dag3 hvile, dag4 løp, dag5 tåhev, dag6 hvile, og så videre. Det blir da en økning med 2km i uka.

Besøk av forrige skipsreder

Hyggelig besøk i dag.

Forrige eier og bygger av Marthine var innom. Fikk overlevert nyttige papirer og dokumentasjoner. Og så fikk jeg en god gjennongang av rør -og ledningssystemet om bord, som er ganske omfattende. Det var veldig nyttig, og det var fint å møte han som har vært så tett på båten i så mange år.

Det er noen fine dager også:)

Avslapping på dekk og turer i nærområdet.

Med en tur i skauen langs med fjæra og kaffe på dekk, så er ikke livet så ille allikevel.

Til dypet av helvete

Langt ned, og mørkt er det . . .

Grisete jobber som må gjøres

Jeg har drøyt det litt, men nå måtte det bare gjøres.

Olje og diesel fra den gamle motoren som det ble gjort et forsøk på å redde, blandet med gråvann og saltvann fra lekkasjen i sjøvannspumpa.Det er ikke så mye å si om det, annet enn at det var nødvendig :)

Det ser ikke ut som framdrift, men det er det

Noen dager skjer alt på samme to kvadratmeter, og likevel er det akkurat det som må til.

Det er lett å tro at framdrift må se ut som fart. Akkurat nå gjør den ikke det. Akkurat nå ser den mer ut som lister, verktøy, avbrutte småjobber og en ny runde ned i motorrommet.

Det er ikke spesielt dramatisk, men det er ganske ekte. Og på gode dager gir det mer ro enn utålmodighet.

Et ryddig bord hjelper mer enn man skulle tro

Salongen har begynt å bli et lite pusterom, og det gjør mer med humøret enn jeg hadde tenkt.

Når båten er prosjekt, verksted og hjem samtidig, blir det ekstra viktig å ha ett sted som ikke roper om alt som gjenstår.

Det er ikke luksus. Det er bare litt sjelefred. Og den er overraskende nyttig når resten av båten prøver å gi deg nye oppgaver hele tiden.

Akillesen har fortsatt en stemme i prosjektmøtene

Løping nå handler minst like mye om tillit som om form.

Akillesen er ikke et ferdig kapittel. Den er bare blitt mer kjent. Jeg vet bedre hvor grensene ligger, og noen ganger vet jeg også når jeg bør late som jeg har skjønt det litt før.

Det gjør prosjektet roligere. Tålmodighet er ikke reserveplan lenger. Den er selve metoden.

Overgangen er fortsatt det beste

Noe av det fineste med hele prosjektet er fortsatt selve skiftet mellom sjø og land.

Det er i øyeblikket båten blir liggende igjen og stien tar over at hele prosjektet kjennes mest riktig.

Ikke fordi det ene er bedre enn det andre, men fordi de to tingene får noe eget når de henger sammen. Det er fortsatt der sentrum er.